Hulda-bunaden

Hulda-bunaden er sydd av grovt, gjerne hjemmevevd eller i det minste norsk-produsert ullstoff, og brodert med forholdsvis tjukt ullgarn.

  • MIN..144098.jpg

Broderimønsteret er henta fra ei fløyelslue fra Valdres mens snittet i bunaden ikke ligner noe historisk draktmateriale fra 17- eller 1800-tallet.

Grunnen til det er at Hulda Garborg mente bunaden måtte være «tidhøveleg». Som sin tidligere lærer på Maalskulen i Christiania, mente Hulda at det var «like galt å blindt fylgje tradisjonen som blindt å fylgje moten i byen», som Ivar Mortensson Egnund skriver i en artikkel i avisa Fedraheimen. Snittet i bunaden skiller seg fra snittet i eldre draktmateriale fra Valdres, som er naturlig å bruke som eksempel her, ved at stakken er sydd av to rette lengder med kiler i hver side slik at skjørtet får A-fasong. Skjørtelengden kunne gå til rett over ankelen, men blir kortere etter som moten endrer seg utover 1900-tallet. Resultatet er en drakt som ikke veier all verdens og som er lett å bevege seg i fordi det ikke er veldig mye stoff som kan komme i veien. Den stadig kortere skjørtelengden, bidrar også til at plagget gir god bevegelsesfrihet.

Bunadene ble blant annet sydd på Folkehøgskulen på Tynset og krevde ikke så mye av syersken, hverken i form av sømkunnskaper eller penger.