Lonåsstua

Alderen er ukjent, men en antar at den er fra 1750-åra. Stua er ei klassisk østerdalsstue i akershusisk stil med åpen peis og inngang på langveggen. Bak peisen er det en «klåvå», et smalt lite rom med plass til et par senger. Innvendig har stua malt dekor fra 1780-åra både i taket og på veggene, og ei malt høgsetetavle datert 1806. Det var i andre halvdel av 1700-åra at dekormaling gjorde sitt innpass i Østerdalsstuene.

1/1

Erland Johaug

Da Lonåsstua ble satt opp i Museumsparken i 1932, var det sammen med et barfrø fra Gammelutstumoen fra ca. 1780. Men opprinnelig den uten barfrø. Det ble senere flyttet, og står nå som et sjølstendig hus i parken. Foran inngangen til Lonåsstua ble det bygd vindfang slik som det opprinnelig var. Lonåsstua er fredet.

1/4

Interiør, peis Erland Johaug
2/4

Interiør Erland Johaug
3/4

Interiør Erland Johaug
4/4

Erland Johaug

Barfrø

Barfrøstue er en stuetype fra Østerdalen fra 1700-tallet. Det var ei én-etasjes østerdalsstue med et bislag i to etasjer foran stuedøra midt på langveggen, en barfrø. Førsteetasjen var vindfang, og ovenpå var det et uoppvarmet rom. Det ble brukt til oppbevaring av klær, og som soverom om sommeren. Barfrøstua var særlig utbredt i Stor-Elvdalen og Rendalen, men hadde også solid fotfeste i Nord-Østerdalen. Ordet barfrø skal ha sin opprinnelse i det gammeltyske ordet Berchvrit, en betegnelse på et tømret festningstårn. Vi finner det igjen i det engelske belfry, som betyr klokketårn eller vakttårn.
Teknisk sett var barfrøet en lite egnet måte å bygge på. Snø og vind samlet seg mellom barfrøets bakre vegg og taket til stua, og gjorde at huset var utsatt for råte. Løsningen var både upraktisk og urasjonell. Strengt tatt hadde folk lite behov for det lille rommet i andre etasje. Barfrøet kan ha hatt en symbolsk funksjon. Det høye, tårnlignende tilbygget hevet seg bokstavelig talt over hverdagen, det kunne sees på lang avstand, og det førte tanken mot noe fremmedartet og eventyrlig.

1/1

Tegning av Lonåsstua med barfrø Johan Sundberg