2. mai 1940: Kampene ved Os

Tyskerne trakk seg tilbake fra Røros på kvelden 30. april til Tolga, og norske militære kom til Bergstaden dagen etter. Tyskerne hadde frigitt gislene de hadde tatt da de kom dit, bl.a. ordføreren. Han fortalte at tyskerne hadde sagt klart fra om at hvis byen vart inntatt av norske soldater, ville den bli jevna med jorden. De norske militære fant også Bergstaden lite egna som militært oppholdssted, og de norske styrkene dro videre sørover til Os, og hadde i tillegg en reserve liggende øst for Røros.

De norske militære det er snakk om her, er den reorganiserte norske styrken i Brekken, som major Rød hadde stabla i hop av rester av Østerdalsgruppa og en del frivillige fra Finlandskrigen som kom fra Sverige. De sistnevnte var ledet av løytnant Wraal. Til sammen vart dette ei styrke på vel 200 mann. De fikk samla ihop våpen og utstyr som var etterlatt i området av de norske strykene som hadde rømt til Sverige eller tok seg heimover da siste restene av Østerdalsgruppa stort sett gikk i oppløsning i Brekken/Vauldalen.

I løpet av kvelden og natta til 2. mai vart norske stillinger klargjort ved Os. Bygdefolk hjalp også til med forberedelsene, blant anna med trakking av løyper i den djupe snøen, for å muliggjøre raskere forflytninger. De norske militære oppretta stillinger ved Glåmbrua i Os. Brua vart klargjort for sprenging, og det vart bygd veisperring litt vest for brua. Dessuten vart det etablert stillinger på Gjeltøya på sørsida av Glåma.

Samtidig hadde fenrik Jon Øyen på Os fått med frivillige fra tre skytterlag. Nora skytterlag med 20 mann inntok stillinger ovafor Os kirke opp mot garden Nyrønningen. Dalsbygda skytterlag mønstra 12 mann, med stillinger lenger vest, nær garden Ostrøa. Også Vingelen skytterlag stilte med 12 mann, og de inntok stillinger i Åsberget/Fabroåsen. Begge de to siste hadde ildområde mot Vangrøfta bru og Osmoen. De fleste fra Dalsbygda hadde uniformer som var att i Os etter øvingsavdelinga, mens skytterlagsfolka ellers var i sivil og med armbind med nasjonalfargene. En del skytterlagsfolk møtte opp om kvelden, resten tidlig på morgenkvisten.

Det var altså 44 frivillige skytterlagsfolk som stilte. Sammen med de militære mannskapene på 76 mann, var det altså en styrke på omlag 120 mann som tok opp kampen med tyskerne på Os.

I 9-tida om morgenen 2. mai kom det beskjed fra telefonsentralen på Tolga om at tyske avdelinger samla seg og gjorde klar for avmarsj nordover, med panserbiler og stridsvogner i front. En time seinere kom denne tyske kolonna til Nerenget og vart beskutt fra en vaktpost på andre sida av Glåma ved Løvneset. Da de fremste var kommet til Vangrøftbrua, begynte også vingelsingene å skyte. Skytterlagsfolka fra Vingelen hadde ikke fått beskjeda om å vente med å skyte til etter at tyskerne hadde kommet fram til veisperringa nær Glåmbrua, og det norske kompaniet hadde begynt å skyte. Meninga var nemlig at vingelsingene og dalsbygdingene da skulle forstyrre tyskerne med ild bakfra. Tyskerne sendte patruljer opp mot vingelsingenes høyreflanke. De risikerte å bli omringa, og måtte trekke seg tilbake fra stillingene sine. De få skytterne fra Dalsbygda måtte også trekke seg tilbake og kom seg etter hvert opp til Nora skytterlag sine stillinger.

Tyskerne stoppa nå framrykkinga ved Os skole og bortover Oslia. De sendte ei gruppe oppover mot kirka, og i 11-tida besatte de Os-gardene. Fra dette litt høgtliggende området hadde de god oversikt. Dessuten fikk de på plass en observasjonspost i kirketårnet.

Den tyske styrka rykket nå også videre fram mot veisperringa, og dermed åpna de norske militære ild, både fra stillingene ved brua og fra sørsida av Glåma. Tyskerne besvarte ilden godt og de norske på sørsida av Glåma måtte trekke seg tilbake til jernbanelinja. Tyskerne trakk seg nå tilbake til området ved Os skole og fortsatte ilden derifra mot de norske stillingene med tungt skyts. Ved 15-tida fikk de også fram forsterkninger til Os sørfra.

De norske hadde ekstra styrker ved Djupsjølia øst for Røros, som fikk ordre om å dra til Os. Men de rakk ikke fram før kampene var over. De norske trakk seg nemlig tilbake før klokka var 20. Akkurat dette hadde ikke skytterlagsfolka ved Nyrønningen fått beskjed om. Men da ei tysk gruppe angrep dem om kvelden, valgte de å flykte i stedet for å ta opp kampen mot de langt bedre bevæpna tyskerne. Alle kom seg unna og heim i løpet av natta.

Dermed var kampene over på Os, etter å ha pågått hele dagen – i omkring 9 timer.

Os-gardene vart liggende midt i krigshandlingene. Folk både der og andre steder var i hovedsak evakuert. Men gardbruker Mikkel P. Os var att, og han prøvde å rømme unna infernoet med å springe oppover jordet. Her vart han imidlertid skutt, trolig av vaktposten i kirketårnet. Da han vart funnet hadde han mange kulehull gjennom kroppen.

I tillegg var det to norske soldater som mista livet, Lars Christian Sparby fra Elverum og den svensk-finske mitraljøseskytteren Georg William von Engstrøm. Han hadde ligget i stillinga ved Gjeltøya, seinere trukket tilbake til jernbanelinja, der han omkom. Han vart først gravlagt der - tyskerne tvang to jenter til å gjøre dette. Seinere vart han tatt opp att og gravlagt ved Os kirke.

De fleste skytterlagsfolka var uten uniform. De hadde altså sivile klær og var kun utstyrt med armbind med nasjonalfargene. Trolig hadde tyskerne sett at en del av disse norske stridende ikke hadde uniform og tatt dem for å være sivile personer som ikke var under militær kommando. Dermed tok de dem for å være såkalte franktirører, altså sivile som deltar i krigshandlinger og ikke anerkjennes som krigførende.

Dette er trolig viktigste årsaken til tyskernes hevnaksjoner. Allerede samme kvelden satte de nemlig fyr på de seks Osgardene. Tilsammen 27 hus brant ned og omkring 130 husdyr brant inne. Det var sjølsagt en fryktelig hendelse både for beboerne og andre osinger, og det er fortalt om det forferdelige synet og lukta av brent kjøtt der etterpå.

Dagen etterpå vart ytterligere to garder brent ned, og trolig kunne mye mer blitt brent på Os av tyskerne som en hevn mot det de mente var franktirørvirksomhet. Men så vart den døde svensk-finske mitraljøseskytteren funnet – med uniform. Dette var beviset på at de som møtte tyskerne med våpenbruk var militære mannskaper.

Tyskerne begynte også snart å ta mange gisler, særlig dagen etter slaget. Til sammen omkring 30 sivile osinger vart samla i Os skole. Etter ei overnatting der, vart de fleste sluppet fri neste dag, 4. mai.

Tyskerne dro videre til Røros først 5. mai, og på kvelden også til Vauldalen grensestasjon. Da var de siste norske som rømte over grensa her for lengst kommet seg over til Sverige.

Tekst: Arild Alander

Kilder: sjå vår lokalhistoriske bibliografi

• Les mer om 2. verdenskrig i Nord-Østerdalen