26. april 1940: Trefninger ved Einunna og Nåverdalen

Tyskerne inntok Tynset 24. april, og allerede dagen etter fortsatte de framrykninga både mot Kvikne og Røros. Og 26. april tok de veien mot Folldal. Ved Nåverdalen mellom Kvikne og Innset kom det til trefninger, og kampene vedvarte i tre dager. Likeså vart det trefning ved Einunna bru i Folldalen. Det at tyskernes framrykning vart stoppa for noen dager på begge disse stedene, var ganske viktig.

Tyskerne etablerte seg på Tynset fra 24. april, og videre framrykning skjedde allerede dagen etterpå både mot Røros og Kvikne. Dette gikk uten dramatikk eller forsøk på å stanse dem nordover Tolga og Os, og til Røros. Samtidig var rester av Østerdalsgruppa i Brekken og Vauldalen, på flukt mot Sverige. Tyskerne trakk seg 1. mai tilbake til Tolga, før de dagen etter gjorde et nytt framstøt og det kom til ei større trefning i Os, som vi skal komme tilbake til.

Ei mindre tysk avdeling dro fra Tynset 26. april og satte kursen oppover Folldalen. Denne vart stopp av norske styrker ved Einunna bru, sjå nedafor.

Den tyske hovedstyrken tok veien over Kvikne. Dette var den raskeste og letteste veien for å oppnå kontakt mellom tyskerne nord på Østlandet i Trøndelag. De starta fra Tynset i 10-tida på formiddagen 25. april. Ved garden øvre Fossen var det norske vakter ved telefonstasjonen. Ved ei skuddveksling vart gardbrukeren, Esten Fossen, truffet av et skudd gjennom et vindu og mista livet.

I tretida på ettermiddagen kom tyskerne til Granengbrua like sør for Yset på Kvikne. Brua var sprengt av norske styrker kvelden før. Tyskerne kunne imidlertid delvis ta seg over ved å måke vei på elveisen. I løpet av kvelden var det kommet til sammen omkring 100 tyske kjøretøyer til Yset-området. Dagen etterpå braka det løs i området ved Nåverdalen mellom Kvikne og Innset.

Trondheim var tatt 9. april. De tyske styrkene angrep nordover derfra, og gikk ikke sørover før etter flere dager. Det samla seg da en del norske militære i området Støren/Berkåk/Oppdal. Ledelsen for forsvaret i Sør-Trøndelag vart organisert på Berkåk fra 12. april, under ledelse av oberstløytnant Eggan.

Tyskerne gjorde bare små framstøt sørover, og det norske forsvaret i Berkåkområdet måtte etter hvert ha mest fokus sørover ettersom tyskerne brøt gjennom i Østerdalen og kom til Tynset 24. april. Med tyskernes videre framrykning dagen etter, kunne de komme i ryggen på forsvarsstyrkene i Sør-Trøndelag. Derfor måtte det etableres sperrestillinger i området Kvikne/Innset.

De norske militære fant området ved Nåverdalen, mellom Kvikne og Innset best egnet til dette formålet. De starta å etablere stillingene på ettermiddagen 24. april. Denne dagen var det som før fortalt stor flyaktivitet i Nord-Østerdalen, noe som også var tilfelle nordover Kvikne og i Berkåkområdet, og likeså dagen etter i området Innset-Ulsberg.

De militære i Berkåk fikk meldinger om den tyske framrykninga mot Kvikne 25. april, og måtte regne med at et tysk angrep var i vente. Tyskerne nordafor var lenger unna, så de norske kunne konsentrere seg om Nåverdalen. Stillingene var organisert og besatt fra ettermiddagen, og arbeid pågikk for fullt i området utover neste dag. Vegsperringer vart anlagt, Storfossen bru var sprengt 25. april, og en forberedte Nåverdalen bru, som vart sprengt dagen etter.

Tidlig på morgenen 26. april var alle de norske på plass i stillingene sine, og allerede i 9-tida dukka den første tyske patrulja opp i gammelveien på østsida av elva. Etter ei kort skuddveksling trakk tyskerne seg tilbake. Det kom flere rekognoseringsframstøt utover dagen, med skuddvekslinger. Tyskerne fikk etablert ny overgang ved Storfossen og fikk fram tyngre skyts. Et nytt angrep kom på tidlig ettermiddagen og pågikk noen få timer, til tyskerne trakk seg tilbake og det stilna i området tidlig på kvelden. På ettermiddagen bygde de norske sperring i veien sør for Nåva og to små bruer over elva vart sprengt. Det var ingen falne eller sårede nordmenn denne dagen.

Men tyskerne kom tilbake dagen etter. Og kampene ved Nåverdalen pågikk i tre dager, noe vi skal komme tilbake til.

Tyskerne var etablert i Tynset 24. april. Dagen etter fortsatte framrykninga nordover. 26. april dro så ei mindre styrke fra Tynset i ettida, for å ta seg oppover Folldalen og undersøke om det var norske eller allierte styrker i området, som var i bevegelse mot tyskernes venstre flanke i Østerdalen. Denne tyske styrka vart stoppa ved brua over Einunna, der det vart kamper.

Hærens overkommando i Gudbrandsdalen frykta at tyskerne skulle gjøre framstøt mot Folldal, og ga 24. april ordre om vakthold ved krysset i Folldal sentrum, samt ved Einunna bru. Det kom midt på dagen også ordre om å sprenge brua. Tyske fly bombet også like ved brua to ganger denne dagen.

I løpet av 25. april vart vaktstyrka ved Einunna bru fra dagen før økt, og bl.a. løytnant Ranes fra Aure med om lag 50 skiløpere vart sendt fra Dombås etter ordre fra Hærens overkommando for å styrke forsvaret av Einunna bru. Til sammen var det nå omkring 110 mann der. Disse bemanna på morgenen 26. april stillingene, godt anlagt for å kunne sette brustedet under en effektiv kryssild. Ei lita sikringsstyrke vart sendt opp i veien mot Savalen.

De norske militære ved Einunna hadde samband med telefonsentralene, og fikk dermed beskjed fra Auma om at ei tysk styrke på tur sørover fra Tynset, og litt seinere melding fra Alvdal om at ei styrke på om lag 80 mann med to stridsvogner, 17 motorsykler og noen biler hadde svingt opp folldalsveien.

Ved halvfiretida på ettermiddagen kom to tyske stridsvogner og en panserbil fram til brua, og litt bak kom motorsyklene. En tysk kaptein, Beierlein, kom ut for å sjå på brua. Da starta ildgivninga fra de norske stillingene. Tyskerne fikk trukket seg litt tilbake og gjorde et par framstøt til. Trefninga varte en times tid, før tyskerne trakk seg tilbake og returnerte til Tynset.

De norske styrkene vart i området, og dagen etterpå vart stillingene forbedra. Først 29. april kom ordren om tilbaketrekning.

Håkon Øien fra Alvdal var ordonans for de norske styrkene ved Einunna. Om morgenen dagen etter trefninga, 27. april, gikk han fra forlegninga på Einabu til nabogarden Vesleholmen, der han kjente folket godt.

Tidligere på morgenen hadde en norsk soldat kommet inn på Vesleholmen. Han var nok helt utslitt av mangel på søvn og mat og nervøs av påkjenningene han hadde vært utsatt for. Han fortalte at det var tyskere etter ham og bad om å få sivile klær så han kunne komme seg unna. Han hadde akkurat fått skifta på seg klærne han hadde fått og hadde geværet sitt der, da Håkon Øien kom og kakka på døra. Han rakk bare så vidt å åpne den, og da smalt det. Soldaten sprang fram, skjøt et skudd til, og rømte så til skogs.

Det falt ingen nordmann i sjølve trefninga ved Einunna bru, men det gikk altså ett norsk liv der likevel, i denne tragiske vådeskuddsulykka.

Tekst: Arild Alander. 

Kilder: sjå litteraturlista for den regionale krigshistoria.

Les mer om 2. verdenskrig i Nord-Østerdalen