13. april 1940: Kongen på flukt gjennom Nord-Østerdalen

Etter det tyske bombeangrepet mot Nybergsund på ettermiddagen 11. april, måtte kongen, kronprinsen og regjeringa rømme videre. De flytta seg da nordover til Innbygda. Derifra skulle alle i løpet av kvelden ta seg videre til Lillehammer, der også nyutnevnte kommanderende general Otto Ruge og den norske forsvarsledelsen skulle etablere seg. Bilene kom fra hverandre, kontakt var vanskelig, ymse rykter og feilaktige meldinger gjorde forvirringa total, og det var usikkerhet om hvor langt tyskernes framrykning var kommet.

Noen av bilene kom seg til Lillehammer, mens noen returnerte og tok veien nordover Engerdalen – rømming over til Sverige var ansett som en mulighet. På morgenen kom de til grensestasjonen på Lillebo. Her vart det, under et tysk flyangrep, 20 minutter på andre sia av grensa. Følget delte seg etter hvert, og noen statsråder og andre dro inn i Sverige, med blant anna kongebilene. To mer anonyme biler, med kongen, kronprinsen og to av statsrådene, en adjutant og to sjåfører dro sørover att. De begynte på den lange turen mot Gudbrandsdalen.

I sekstida på ettermiddagen 12. april starta to biler fra Lillebo. Politibetjent Birger Ingstad fra Oslopolitiet kjørte den ene, med kong Haakon og justisminister Terje Wold. I den andre bilen satt kronprins Olav, hans adjutant major Nikolai Ramm Østgaard og forsyningsminister Trygve Lie, samt sjåfør Einar Bull. Etter flere døgn nesten uten søvn, sovna kongen i baksetet tross en dårlig vei.

Det var ikke helt sikkert at veiene var åpne. Og det var ikke minst usikkert om det var trygt forbi Elverum og Hamar. Derfor gikk ruta fra Rena nordover Østerdalen for å ta seg til Gudbrandsdalen via Hjerkinn.

Ved midnattstid passerte de Koppang. Der måtte de få fylt bensin, men vart nekta. Det endte med at justisminister Wold måtte oppsøke lensmannen – da ordna det seg. Følget dro da videre over til Rendalen, og i tretida om natta kom de til Aasheim hotell ved Storsjøen. Her, som på andre overnattingssteder i Østerdalen, var det fullt av folk – både flyktninger på tur vekk fra krigen og mobiliserte på tur mot den. Men det vart både mat og senger på kongen og følget.

Etter noen få timers søvn og frokost bar det nordover Rendalen med de to bilene på morgenen lørdag 13. april. Veiene var knapt framkommelige, og i lufta var det stadig tyske fly. Den flyktende kongen befant seg også i «naziland». Innehaveren av Aasheim hotell var aktiv NS-medlem, og i mange bygder i Østerdalen var det NS-støtte til dels langt over landsgjennomsnittet.

På tur ned mot Tynset stoppa følget, og Wold og Østgaard kjørte ned for å rekognosere og sjekke forholdene. De fikk klarlagt at veien videre mot Hjerkinn var åpen og kjørbar. Den alternative planen, via Røros og rømning over til Sverige var derimot ikke åpen siste mila mot grensa. Dermed bar det videre sørover mot Alvdal og oppover Folldalen. Veien beskrives som svært dårlig – sporet og med skiftende is, sørpe og gjørme.

Kommet opp til Hjerkinn stasjon var kongen og følget bokstavelig talt ved veis ende, etter 381 kilometer bilkjøring fra starten ved Østbanen på morgenen 9. april. Riksvei 50 (E6) var nemlig ikke brøyta på denne tida. Bilene måtte parkeres her, og følget bli med et tog sørover, for dermed å komme sammen med resten av regjeringa og forsvarsledelsen på Otta i Gudbrandsdalen. Toget hadde pussig nok avgangstid fra Hjerkinn kl. 1814!

Følget kom til Hjerkinn i 5-tida på ettermiddagen. De hadde underveis ringt og bestilt servering, og stasjonsmesteren og frue diska opp som best de kunne med det de hadde. Tjenestejenta, Minda Skomakerstuen fra Folldal, var med og serverte. Kongen så på henne og spurte: «Er kjæresten reist ut i krigen – du ser så alvorlig ut?» Hun kunne bekrefte at hennes forlovede (Olaf Sveen) var mobilisert og hadde reist nordover mot Trondheim på morgenen samme dagen.

Det lille følget på sju personer gikk litt spredt og mest mulig diskret inn på toget. Kongen hadde lånt Ingstads frakk og sixpencelue. De visste jo ikke hvem som kunne befinne seg på dette toget, som kom fra tyskkontrollerte Trondheim. Det var nå to døgn sia siste kontakt med statsminister Nygaardsvoll, som sammen med omkring halve regjeringa hadde vært i Gudbrandsdalen denne tida. Ei god uke seinere reiste kongen og kronprinsen over Lesja, ned Romsdalen og til Molde, dit også regjeringen kom. Molde vart nå landets hovedstad for ei stakket stund denne dramatiske krigsvåren.

Tekst: Arild Alander. 

Kilder: sjå litteraturlista for den regionale krigshistoria.

• Les mer om 2. verdenskrig i Nord-Østerdalen