Etter juletida som avsluttes med tjuendedagen, den 13. januar, er det få merkedager i januar. Utover februar er det heller ikke så mange. Men Kyndelsmesse den 2. februar var viktig.
Pålsmesse den 25. januar er minnedagen for Paulus, der forma på norsk gjerne vart Pål. Paulus var kristenforfølgeren som sjøl vart kristen, og et vanlig brukt navn på dagen er Pauli omvend. Primstavmerket er kors, sverd eller spyd. Sverdet peker på at Paulus vart halshogd. På primstaven fra Vingelen er det et kors.
En av de viktigste av de gamle merkedagene er Kyndelsmesse, den 2. februar. Navnet kommer av candelarum som betyr lys. Primstavtegnet er gjerne ei krone, et kronet hode, ei lysestake eller ei lilje. Tegnet på Vingelsprimstaven må vel tolkes som ei krone, eventuelt ei lysestake. Kyndelsmesse er minnedag for at Maria vart rensa for fødselens urenhet 40 dager etter fødselen, og derfor kalles dagen også Vårfruemesse. Dette med renselse av mødrene finner vi igjen i skikken med introduksjon av barselkvinnene (kalt inngangskoner), som vart praktisert noen steder helt opp til sist på 1800-tallet.
Den 3. februar kalles blåsmesse, men den er ikke med på Vingelsprimstaven.
Det er heller ikke Persok, eller Peder stol, den 22. Persok er minnedagen for apostelen Peter, som vart den katolske kirkes første pave. Det har vært sagt at Sankt Peter kasta en varm stein på isen denne dagen, slik at vinteren skulle slippe taket. Derfor kalles dagen noen steder Per varmestein, og en stein forekommer som primstavmerke. Men vanligst er en nøkkel, fordi Peter fikk nøklene til himmelriket av Jesus.
Mattismesse om våren, den 24. februar, er derimot med på primstaven fra Vingelen. Det er minnedag for St Matthias. Før kalenderskiftet i 1700 vart skuddårsdagen satt inn før Mattismesse. Derfor kalles dagen også Laupårsmesse eller Lauparmesse, som kommer av laupår, som betyr skuddår.
I februar har vi også fastelavn, som betyr kvelden før fasten. Før den 40 dagers fasten fram til påske starta askeonsdag, var det tre dager som vart brukt til å ”spise seg opp”: fastelavnssøndag, blåmandag og feitetirsdag. Søndagen var det fest, ofte et karneval, som forøvrig betyr ”kjøtt farvel”. Dermed kan en også forstå uttrykket blåmandag om dagen derpå! Skjønt benevnelsen Blåmandag skal ha ei helt anna opprinnelse, nemlig fra et blått klede som vart lagt på alteret i den katolske kirka. Men Norge har egentlig lite fastelavnstradisjoner. Fastelavnsbollene er populære, og fastelavnsriset som selges av sanitetsforeningene er også velkjente.
I Østerdalen het det at hvis sola skinner så mye på Pauli omvend at du rekker å sale på en hest, så skal det bli et godt år.
Kyndelsmesse er en av de viktigste, gamle merkedagene. Den skulle visstnok fortelle mye om hvordan været og året i det hele tatt skulle bli framover. I Østerdalen het det at mørk Kyndelsmess gjør bonden til en herremann. Det var vanlig å regne at halve vinteren var gått, og i mange bygder i Østerdalen mente en at så mye snø som det hadde kommet til da, skulle det også komme etterpå: den barnåla som fell Kyndelsmesse, skal bli liggende midt i snøen. Godvær på denne dagen var ikke noe godt tegn, så på Østlandet heter det at ”Kyndelsmess tøy gjev frose korn og rote høy”.
Dagen etterpå, Blåsmesse, var det også knytta et værtegn til i Østerdalen: blåser det mye den dagen, så skal det bli en god sommer.
Er det klarvær på Peder stol, den 22. februar, blir det imidlertid en tørr sommer. Ellers het det i Øvre Rendalen at på Peder stol må sola skinne så mye at det drypper nok fra hustaket til at ei høne kan drikke seg utørst, for da skal det bli et godt år med god vår og tidlig berging for kyrne.
Når det gjelder fastelavnstradisjoner, så har ikke Sigurd Nergaard notert noen fra Østerdalen. Har du slike, og i det hele tatt lokale tradisjoner om merkedagene, så si ifra til oss på museumssenteret Ramsmoen!
Les litt generelt om primstaven og merkedagene her.
Les mer om primstaven fra Vingelen her.