Primstaven

Primstaven, eller kalenderstaven, var brukt i hele Europa og delvis i Sibir. Det var en evighetskalender som kunne brukes igjen og igjen. Den er av tre, vanligvis avlang, men kan også ha andre former, for eksempel oval. Derfor kalles den også noen steder ringstav. Ordet prim kommer fra latin primatio, som betyr nytenning og viser til nymånen.
     Det særskilte med den norske primstaven er todelinga av året, med ei sommerside og ei vinterside. Island har også dette, sjølsagt arva fra Norge med landnåmsmennene. Inndelinga er naturlig, med de store forskjellene i klima og lys, og gjenspeiler årets deling i ei produksjonstid og ei forbrukstid. Sommersida på primstaven starter med sommerdagen, 14. april, mens vintersida starter med vinterdagen, den 14. oktober.
     Primstavtegnene gir varsel om viktige gjøremål til forskjellige tider, dog med variasjoner ut fra forskjellig geografisk beliggenhet og dermed klimaforhold. Dette førte igjen til lokale varianter av primstavene.
     Trykte almanakker kom med boktrykkerkunsten, men de fleste kunne ikke å lese, så primstaven vart fortsatt brukt. Med økende leseferdigheter økte imidlertid bruken av almanakker, og primstaven gikk mer og mer ut av bruk. I Nordøsterdalen har tradisjonen med primstaven i stor grad vært brutt, og det fins bevart svært få (nesten ingen) gamle primstaver. Et hederlig unntak er et eksemplar fra Vingelen fra så langt tilbake som 1699. Les mer om Vingelsprimstaven her.

Merkedagene

Primstaven var først og fremst en katolsk kirkekalender. Merkedagene er opprinnelig minnedager for martyrer, som etter å ha blitt drept vart katolske helgener. Merkene har derfor oftest sammenheng med den enkelte helgen, gjerne med tegn som viser til måten denne vart drept på. Etter hvert har den folkelige påvirkninga gjort seg gjeldende, med ei ofte helt anna fortolkning av symbolene. Dessuten har en del merkedager anna bakgrunn.
     Med åra er det knytta forskjellige værvarsler, regler og folketro til de forskjellige symbolene, gjerne med ei sterk tilknytning til arbeidsoppgavene gjennom året i det gamle bondesamfunnet. Slik gir merkedagene forskjellige råd til folk i forskjellige situasjoner, og ikke minst er det knytta veldig mye værvarsler til dem.
     Sjøl om primstaven stort sett gikk ut av bruk, og folk kjøpte almanakker, så har mye av den folkelige tradisjonen knytta til merkedagene overlevd til i dag. Dette gjelder kanskje i aller størst grad ved værmerker knytta til merkedagene, men også ved andre regler og råd, og dessuten ved stedsnavn knytta til merkedager.

Det fins ei merkedagsliste fra Rendalen. Den finner du her.


Kilder:
Birger Sivertsen: Norske merkedager. 2007
Birger Sivertsen: Mari vassause og den hellige Margareta. Gamle norske merkedager. 1998
Brynjulf Alver: Dag og merke. Folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. 1981
Sigurd Nergaard: Skikk og bruk. Folkeminne fraa Østerdalen. V. 1927

Artiklene om merkedagene er skrevet av Arild Alander, med informasjon fra ovennevnte kilder, samt innspill fra kollegaer ved museumssenteret Ramsmoen og andre.