•  (Foto/Photo)
    1/1

Når du besøker Husantunet, kan du benytte deg av formidlingsverktøyet KulturPunkt. Dette er en digital guide bestående av lydklipp, tekst og bilder. Her kan du høre historien om Husantunet og lære om livet på gården, samtidig som du hører stemningsfull musikk og lyder.

Du kan bruke audioguide til å fortelle deg om Husantunet. Den kan leies på Aukrustsenteret og guider på flere språk.

Mot landnåm i nord

Uår og nedgangstider i bergverksdriften gjorde at folk så seg om etter andre alternativer. I Nord-Østerdalen var det flere familier som emigrerte til Nord-Norge, i stedet for å ta reisen over til Amerika.

I lydfilen kan du høre om to familier som startet et nytt liv i Nord-Norge.

Mot landnåm i nord


Lydfil som tekst
Storflommen i 1789 var starten på flere ulykker. Smelthytta på Strømmen ble tatt av flommen og ble ikke bygd opp igjen. På samme tid begynte det å gå dårligere med bergverksdriften og de dårlige tidene brakte med seg uro i bygda. Det ble mindre avsetning på skogsvirke og gårdsprodukter og dårlig med fortjeneste. I slike tider ser folk seg om etter nye muligheter. Mange reiste fra vanskelige livsvilkår i norske bygder, men utferdstrang eller eventyrlyst var også motiv for en del emigranter.

Emigrasjon fra Norge til Amerika på 1800 og 1900- tallet er velkjent. Mange alvdøler og andre nord-østerdøler så derimot Nord-Norge som en mulighet til å skaffe seg utkomme og et bedre liv. Vi kjenner ikke til at noen fra Husan dro nordover, men her skal du få høre om to familier fra samme distriktet. Ole Olsen hadde vært garmaker ved Strøms hytte. Han var av dem som ville prøve seg på nytt i Nord-Norge. Han eide ikke gård selv, men han var heller ikke helt uten penger. Nå fikk han med seg Jon Simensen fra Kalbækken på Tynset, og rustet seg til landnåm der oppe i nord. Helt uforberedte var de ikke. De hadde blitt anbefalt å reise av embetsmann Nikolai Hersleb Ramb på Tynset. Nikolai Ramb, som var skoginspektør og bygdas mann, hadde selv vært på befaring i nord-områdene og anbefalte særlig Bardu og Målselv. De var skikket for bureising. Så en gråversdag våren 1791, la de av gårde i hver sin slede med utstyr og kjerring og unger. På veien mot Trondheim skal Jon ha stemt i: «Velt alle dine veie og all din hjertesorg på Han som har i eie den hele Himmelens borg». Den første vinteren ville bli hard, det visste de. Ville de klare å få opp hus før den første snøen falt? Vel var det muligheter i Bardu, men det skulle komme til å koste. På sensommeren er de endelig fremme, og det bygges ei lita stue på tolv kvadratmeter. Her bor begge familiene med flere unger den første vinteren. Men så, i denne lille stua i vintermørket, dør kjerringa til han Jon. Han gjør det som må gjøres. Han la liket på skisjelken for å dra det fire mil til sjøen for så å komme videre med båt til Ibestad der det kunne bli gravlagt i kristen jord. Ungene sto igjen ved hytteveggen og så den siste reisen til moren sin så lenge de kunne. Jon slet seg frem i dypsnøen, men måtte gi opp halvveis. Det var ikke mulig å komme lenger. Han gravde liket ned i en snøfonn og forlot det der til våren kom.

Livet måtte gå videre, og med møysomhet, kløkt og tålmodighet, greide disse to familiene å skape et bedre liv. De var sparsommelige og påpasselige og var på vakt mot alt som ville ødelegge velferden. Borte ved fegrinda sto vakthuset med skyteskår så bamsen ikke fikk herje og slå ned i kuflokken. De strødde sand på snøen om våren så de kunne komme tidlig til med kakken, spaden og arden. Og når kornet var sådde og treharven dratt, var åkerlappen i tankene deres natt og dag til kornet var vel i hus. De vevde selv tøy til klær, og selv barket og garvet de skinnet og huden de lagde fottøy av. Lys i mørketiden kom fra tyriveden på åren, eller fra talglysene de selv støpte. Det meste av det de gjorde kunne de fra tiden i Alvdal. Uten denne kunnskapen hadde de ikke klart seg. Og tankene gikk nok mang en gang tilbake til hjembygda. Om de savnet bygda, vet vi ikke. Kanskje gjorde tiden med uår etter flommen at de ikke så seg tilbake. Uansett la disse to familiene grunnlaget for en hel liten gruppe østerdøler som kom etter dem. Dialekter fra Østerdalen lever videre den dag i dag i Bardu og Målselv.

  • Husantunet (Foto/Photo)

Bebyggelsen på garden Nordre Husan ble fredet i 1941 og etter en langvarig restaurering ble Husantunet åpnet som museum i 1958. 

I følge arkitekt Halvor Vreim hos Riksantikvaren, er Husantunet en av landets best bevarte antikvariske gårdstun.

To-tun: Tunet er et veldig klart eksempel på et såkalt to-tun, en tuntype som dominerte i Nord-Østerdalen fram til ca. 1850, men etter dette avløst av firkanttun. 

Særtrekk ved bebyggelsen: Det er i alt atten hus med hver sin funksjon. Hus med lignende funksjoner er plassert i nærheten av hverandre. Bolighus og bryggerhus er samlet nær vannkilden – mens uthusa er samlet lenger nord, med høylåve for hvert dyreslag. 

Sommer og vinterstue: Mange syntes det er rart med to bolighus på samme gard, men dette hadde sine grunner. Det var enklere hushold om sommeren. Vinterstua ble vasket og golvet malt. Det kan kort nevnes at sommerstua hadde delt inngangsdør, slik at de kunne ha den øvre døra åpen med oversikt over tunet og mens den nedre delen var lukket, holdt de dyr ute. Vinterstua hadde helt dørblad.

Tunet ligger flott til på en avsats over Glomma med god utsikt over bygda, og er i dag et unikt samlingspunkt i Alvdal, med ulike arrangement sommerstid.

Last ned PDF og les mer om Husantunet, eller åpne fila her på siden.

Finn veien til Husantunet

Klikk den røde markøren for å finne veien fra der du er med Google Maps.

  • Husantunet

    Vis vei

    Bebyggelsen på garden Nordre Husan ble fredet i 1941 og etter en langvarig restaurering ble Husantunet åpnet som museum i 1958. I følge arkitekt Halvor Vreim hos Riksantikvaren, er Husantunet en av landets best bevarte antikvariske gårdstun. To-tun: Tunet er et veldig klart eksempel på et såkalt to-tun, en tuntype som dominerte i Nord-Østerdalen fram til ca. 1850, men etter dette avløst av firkanttun.