- 1/1
Bebyggelsen på garden Nordre Husan ble fredet i 1941 og etter en langvarig restaurering ble Husantunet åpnet som museum i 1958.
I følge arkitekt Halvor Vreim hos Riksantikvaren, er Husantunet en av landets best bevarte antikvariske gårdstun.
To-tun: Tunet er et veldig klart eksempel på et såkalt to-tun, en tuntype som dominerte i Nord-Østerdalen fram til ca. 1850, men etter dette avløst av firkanttun.
Særtrekk ved bebyggelsen: Det er i alt atten hus med hver sin funksjon. Hus med lignende funksjoner er plassert i nærheten av hverandre. Bolighus og bryggerhus er samlet nær vannkilden – mens uthusa er samlet lenger nord, med høylåve for hvert dyreslag.
Sommer og vinterstue: Mange syntes det er rart med to bolighus på samme gard, men dette hadde sine grunner. Det var enklere hushold om sommeren. Vinterstua ble vasket og golvet malt. Det kan kort nevnes at sommerstua hadde delt inngangsdør, slik at de kunne ha den øvre døra åpen med oversikt over tunet og mens den nedre delen var lukket, holdt de dyr ute. Vinterstua hadde helt dørblad.
Tunet ligger flott til på en avsats over Glomma med god utsikt over bygda, og er i dag et unikt samlingspunkt i Alvdal, med ulike arrangement sommerstid.
Bura og den dyrebare maten
Å ta godt vare på maten var livsviktig på en gård som Husan. Derfor ble den oppbevart i egne bygninger i trygg avstand fra smie og badstue.
Klikker du på lydfilen, kan du lære mer om produksjonen og oppbevaringen av mat.
Lydfil som tekst
Du kan se to ulike bur på Husan. Begge er bygd utenfor inntunet. På burene var det korn og mel, det var tørket kjøtt, spekeskinke, pølser og kjøttrull. Og det var fisk. Forskjellig utstyr og redskaper, helst slike som ble brukt til matlagingen, trekopp, trau og butter, ble også satt på buret.
Det gjaldt å få maten til å holde seg gjennom en lang vinter. Det var sommeren som var produksjonstiden. Før vinteren satte inn, måtte innhøstingen være unnagjort. Likeså slaktingen. Konserveringsmåten var først og fremst salting og tørking. Det gjaldt kjøttet. Noe av fisken kunne fryses om det bare var kaldt nok, men det meste ble saltet ned. Lå fisken lenge nok i butten, ble den rak. Mange kan fortelle at rakfisk ikke var noen delikatesse når den ble satt frem på bordet daglig. De var veldig glade den dagen fiskebutten var tom.
Skulle det oppstå brann i et hus på gården, kunne de klare å redde matlageret og andre kostbarheter fra flammene. Av samme strategiske grunn ligger ildhuset på den andre siden av veien. Badstuen og smien er lagt i betryggende avstand et godt stykke unna de øvrige husene. Dette var hus der de brukt åpen ild som lett kunne forårsake brann. Badstuen ble ikke brukt som badstue slik vi gjør i dag. Den ble brukt til røyking av mat og til tørking av korn.
Se litt på døra til det store buret. Den er laget i ett stykke og har kraftig lås. Der var det ikke lett for uvedkommende å komme seg inn. Det var matmor som hadde hånd om burnøkkelen. Maten og matstellet var hennes område. Det var et stort ansvar å sørge for at maten strakk til og at ingenting ble ødelagt. Det var årsproduksjonen på gården det dreide seg om. Pengene bonden klarte å skaffe gjennom arbeid utenfor gården, gikk nok heller ikke til luksusvarer. Noe måtte kjøpes, slik som korn, salt og sukker. Det var ellers lite en bonde hadde å selge av gårdsprodukter. Det var helst smør og kanskje et slakt i ny og ne.
Last ned PDF og les mer om Husantunet, eller åpne fila her på siden.
Finn veien til Husantunet
Klikk den røde markøren for å finne veien fra der du er med Google Maps.
-
Husantunet
Vis veiBebyggelsen på garden Nordre Husan ble fredet i 1941 og etter en langvarig restaurering ble Husantunet åpnet som museum i 1958. I følge arkitekt Halvor Vreim hos Riksantikvaren, er Husantunet en av landets best bevarte antikvariske gårdstun. To-tun: Tunet er et veldig klart eksempel på et såkalt to-tun, en tuntype som dominerte i Nord-Østerdalen fram til ca. 1850, men etter dette avløst av firkanttun.
