Flotasjonen 1945

Folldal Verk bygde flotasjonen i 1935-36. Om bygninga, sjå smakebit nr. 33.
     Det fins i arkivet ei "Perspektivskisse av anrikningsanlegget", som viser litt av kompleksiteten i dette anlegget. Øverst til høyre ser vi en taubanekibb, som illustrerer transporten av malmen fra gruvene til anlegget. Første leddet i anrikingen er konknuseren, som stod for finknusinga. Derfra gikk godset på transportbelter til siloer. Fra siloene vart godset mata ved hjelp av nye transportbelter til møllene, der malmen vart malt til den nødvendige finhet. Deretter gikk godset inn i sjølve flotasjonsanlegget, først til tanker der det vart tilsatt vatn og reagenser (oljer/kjemikalier), og videre til flotasjonscellene. I våt tilstand kalles godset for pulp. Det var flere ledd med flotasjonsmaskiner som tok ut kobber, zink og svovel, med tanker mellom der nye reagenser vart tilsatt. Vi ser også rørene og pumpene som førte pulpen gjennom systemet. Den store tanken nederst til høgre er en thickener, der mye av vatnet vart tatt ut av pulpen. Ved sida av er filtre. Fra disse gikk pulpen til tørkeriet.

  • FV-479.JPG

Flotasjon:

Flotasjonen som oppredningsprosess for malmer vart utvikla rundt forrige århundreskiftet. Teknologien kom i bruk i Norge aller først på 1900-tallet. Utviklinga har gjort flotasjon til en nesten fullkommen anrikingsprosess.
     Ved flotasjon tilsettes den svært finmalte malmen vatn og reagenser (oljer), og ved innblåsing av luft fester de ønska mineralkorna seg til luftboblene og flyter opp, og kan så strykes av. Ved justering av tilsetningen kan en ta ut forskjellige mineraler i rekkefølge, som for eksempel i Folldal: først kobber, så sink og til slutt svovel. Konsentratene filtreres så og tørkes.