Det var etter hvert klart at Hovedgruva gikk mot slutten – den begynte å tømmes for drivverdig malm, og en fant ikke særlig mer i noen av partiene i gruva. Men en hadde klarlagt at det var store malmreserver ved Nordre gruve (Geitryggen). Malmen der var imidlertid kalkrik og krevde en ny oppredningsteknologi, nemlig flotasjon. Folldalsverket hadde så langt basert seg på skeiding, knusing og vasking.
Derfor gikk The Foldal Copper & Sulphur Co. Ltd. først på 1930-tallet i gang med å planlegge ei utvida drift ved Folldalsverket. Denne innebar både utbygging av Nordre gruve, oppbygging av flotasjonsanlegget på Verket, og taubane direkte Nordre – Verket. Selskapets økonomi var ikke den beste, og det vart en lang kamp for å få finansiert denne utbygginga, med lån fra Sosialdepartementet.
Her er tegninger av bygget, med en del av flotasjonsmaskinene og inventaret inntegna, både sett fra sida og ovafra.
- 1/2
- 2/2
Flotasjon:
Flotasjonen som oppredningsprosess for malmer vart utvikla rundt forrige århundreskiftet. Teknologien kom i bruk i Norge aller først på 1900-tallet. Utviklinga har gjort flotasjon til en nesten fullkommen anrikingsprosess.
Ved flotasjon tilsettes den svært finmalte malmen vatn og reagenser (oljer), og ved innblåsing av luft fester de ønska mineralkorna seg til luftboblene og flyter opp, og kan så strykes av. Ved justering av tilsetningen kan en ta ut forskjellige mineraler i rekkefølge, som for eksempel i Folldal: først kobber, så sink og til slutt svovel. Konsentratene filtreres så og tørkes.