Storflommen i 1789 og starten på uår

I lydfilen kan du lære mer om flommen og de som ble påvirket av den.

Storflommen i 1789 og starten på uår

Lydfil som tekst

Storflommen i 1789 markerte starten på dårlige tider i Nord-Østerdalen. Det hadde vært en lang og kald vinter og snøsmeltingen kom sent i gang. Mai viste snø på fjellene og isen lå tykk på de fleste innsjøene. Men det var først sent i juli at ting begynte å skje. Kraftige regnskyll over flere dager og varmt vær, ga mye smeltevann i elver og bekker. Alvdalsboka forteller: Nå ble det flom for alvor. Elvene vokste og kokte opp og snart gikk de over holmer og elvesteder, mørkebrune og grumsete som leiresuppe. Det suste og buldret i elver, åer og bekker, og i lier og egger gikk det skred på skred så det ble lange og høye meler. Kvist og trestammer la seg i bakevjer, elver og bekker og demmet opp så det ble nye far. Åker og eng ble ødelagt. Hus, avling og husdyr ble tatt av flommen».

Dalbunnen langs Glåma så ut som en stor sjø, og vannet var som ei leiresuppe. Der vannet gikk innover dyrket jord, ble denne dekt av sand, grus, leire og steiner. Det gikk en mannsalder før det ble skikkelige avlinger igjen. Husantunet ble ikke direkte berørt da Glåma gikk over sine bredder, men på tolv andre gårder i Alvdal gikk husene med i flommen. Hele bygda var preget av hendelsen i lang tid fremover.

Hva tenkte og gjorde Ole Toresson på Husan under flommen i 1789? Han hjalp sikkert til så godt han kunne med rydding av åker og eng, og kanskje tilbød han husrom til husløse naboer. For folk hjalp til der det trengtes. Alvdalsboka forteller videre: Under en av de siste flomdagene satt en familie på en avsats oppe i egga og åt under åpen himmel. Det var Gulløy-familien. Under flommen hadde Glåma funnet nye veier og sopte med seg hele Gulløy-gården. Mannen skal ha grått og mumlet: «Å bli så fort fattig kunne vel ingen tru ell tenkje!» Fra den dagen har Glåma rent over der Gulløy-gården lå.