- 1/1
Bebyggelsen på garden Nordre Husan ble fredet i 1941 og etter en langvarig restaurering ble Husantunet åpnet som museum i 1958.
I følge arkitekt Halvor Vreim hos Riksantikvaren, er Husantunet en av landets best bevarte antikvariske gårdstun.
To-tun: Tunet er et veldig klart eksempel på et såkalt to-tun, en tuntype som dominerte i Nord-Østerdalen fram til ca. 1850, men etter dette avløst av firkanttun.
Særtrekk ved bebyggelsen: Det er i alt atten hus med hver sin funksjon. Hus med lignende funksjoner er plassert i nærheten av hverandre. Bolighus og bryggerhus er samlet nær vannkilden – mens uthusa er samlet lenger nord, med høylåve for hvert dyreslag.
Sommer og vinterstue: Mange syntes det er rart med to bolighus på samme gard, men dette hadde sine grunner. Det var enklere hushold om sommeren. Vinterstua ble vasket og golvet malt. Det kan kort nevnes at sommerstua hadde delt inngangsdør, slik at de kunne ha den øvre døra åpen med oversikt over tunet og mens den nedre delen var lukket, holdt de dyr ute. Vinterstua hadde helt dørblad.
Tunet ligger flott til på en avsats over Glomma med god utsikt over bygda, og er i dag et unikt samlingspunkt i Alvdal, med ulike arrangement sommerstid.
Åffer drive gard i Nord-Østerdalen
Med strengt klima og marginale forhold, virker kanskje ikke Alvdal som et naturlig sted å drive gård. Men gruvedriften i regionen krevde økt matproduksjon. Det var derfor mange som bygde seg gård, slik som Husan.
I audiofilen kan du høre mer om sammenhengen mellom gruvedrift og gårdsdrift i Alvdal.
Lydfil som tekst
Nord-Østerdalen er rik på naturressurser i for av skog med fugl og vilt og vann og bekkefar med fisk. Utover på 1700-tallet setter bosetting fart. Dette har sammenheng med gruvedrifta som startet opp på Røros hundre år før, og den virksomheten spredte seg til nabobygda. I Alvdal var det drift i flere gruver, blant annet i Tron og i Bokksberget. Det ble bygget flere smeltehytter, og den som lå nærmest Husan var Lovise hytte på Plassen, om lag fire kilometer unna. Smeltehyttene krevde store mengder ved og kull. For mange ble det derfor naturlig å kombinere arbeidet ved verket med gårdsdrift. Om bøndene ikke hadde arbeid som smeltehyttearbeidere eller som gruvekarer, var det vanlig at de drev i skogen med hogst og kullbrenning, eller at de kjørte kull, tømmer, ved og malm. I enkelte perioder har lasskjøring stått for den største kontantinntekta til alvdølene. Gårdsdrifta skaffet først og fremst mat til livets opphold, klær og andre livsnødvendigheter.
Gruvedrifta i regionen bidro til at folketallet i Nord-Østerdalen vokste, og behovet for melkeprodukter, ulike varer og tjenester økte. Gårdbrukeren fikk flere bein å stå på. Større befolkning betydde også større tilgang på arbeidskraft. Så selv om klimaet i Alvdal var strengt og forholdene marginale, var det etter hvert mange som bygde seg gård, slik som Husan.
Ola Thoresson, født i 1737, er den første vi hører om som er fastboende på Husan. Han hadde arbeidet sitt ved en av smeltehyttene. Lite visste Ola Thoresson om at gården hans et par hundre år senere skulle bli enestående i norsk sammenheng. Ja, så typisk er gården at den i dag står som modell for tradisjonell byggeskikk på Østlandet og i Nord-Østerdalen spesielt.
Last ned PDF og les mer om Husantunet, eller åpne fila her på siden.
Finn veien til Husantunet
Klikk den røde markøren for å finne veien fra der du er med Google Maps.
-
Husantunet
Vis veiBebyggelsen på garden Nordre Husan ble fredet i 1941 og etter en langvarig restaurering ble Husantunet åpnet som museum i 1958. I følge arkitekt Halvor Vreim hos Riksantikvaren, er Husantunet en av landets best bevarte antikvariske gårdstun. To-tun: Tunet er et veldig klart eksempel på et såkalt to-tun, en tuntype som dominerte i Nord-Østerdalen fram til ca. 1850, men etter dette avløst av firkanttun.
