Silikose er en kronisk lungesjukdom som oppstod hos personer som over tid var eksponert for mye støv. Det farligste støvet var det kiselsyreholdige kvartsstøvet i gruvene. Derfor var gruvearbeidere særlig utsatt. Lidelsen vart også kalt steinstøvlunge. Lungevevet vart angrepet og uhelbredelig skadd, og pasienten vart kortpusta, hosta mye, og det førte i de verste tilfellene til svekkelse av hjertet. Derfor var det mange gruvearbeidere som døde alt for tidlig av hjertesvikt, gjerne i forbindelse med fysisk anstrengelse.
Første gang diagnosen silikose vart stilt i Norge, var i 1933. Året etterpå foretok doktor Sverre Bulie undersøkelser som viste at sjukdommen var meget utbredt blant gruvearbeiderne i Folldal. Bulie var vikar for distriktslege Faye (Alvdal og Folldal) i 1933-34. I tida som fulgte var både distriktslegen og gruvearbeiderforeninga opptatt av problemet, og pressa på bedrifta for å innføre vannboring og andre tiltak for å redusere støvplaga. Men de gamle gruvearbeiderne var ikke alltid like villige til å gå over fra tørrboring til vannboring, fordi det var mer utstyr å handskes med (vannslanger), og det var dårlig med oljehyrer, så arbeiderne vart bløt av vannspruten. Men i løpet av de siste åra før krigen, var en i stor grad gått over til vannboring.
Folldal Gruvearbeiderforening behandla spørsmålet om silikose, og mulige tiltak for å redusere støvplaga og helserisikoen. Og de fremma krav til bedrifta i brevs form 5. januar 1936, gjengitt her.
- 1/1
